Nå har følelsene blitt såpass bearbeidet at jeg føler meg klar for å ha en oppdatering om Design.

Han satt nesen sin over havet i august og flyttet til USA.
Der fikk han verdens beste hjem og ble elsket like høyt fra første stund.
Ble venner med de andre kattene veldig raskt,og sov alltid med sin nye matmor om natten.
Et par show reiste dem også på.
Han var jo 5 mnd da han reiste.
Store bamsen han var og tryggheten selv.Stress var et fremmed ord for Design.

Så en sen aften i slutten av oktober fikk jeg telefon fra USA.
Jeg rakk ikke å ta telefonen,så jeg stusset veldig.For vi mailet jo nesten daglig for oppdateringer begge veier. Hvorfor ringer dem.?
Men jeg ringte tilbake,og fikk snakke med Design sin eiers mamma.
"Vi har veldig dårlig nyheter,du skal få snakke med min datter,jeg skal vekke henne".

Morgenen hadde startet som helt vanlig.Dem stod opp,han fikk ost til frokost og siden fortsatte deres faste morgen rituale. Da var klokken 8 om morgenen.
Utover dagen gikk eier for å se til Design,for han hvilte gjerne ofte i sengen sin som han hadde fått med seg fra Norge.
Der fant hun Design med pustebesvær og noe slapp.
Hun fikk bare kastet seg i bilen og reiste av sted til dyrlegen.
Dem hadde sine bange anelser,men hun ville slett ikke tro på dem.
Så hun reiste så videre til en større klinikk,men dommen var klar.

Design ble knappe 8 mnd,nettopp på vei til å bli fertil.Snill mot alle mennesker og dyr,sånn var Design,elsket av alle og elsket alle like høyt tilbake.
Design led av tørr FIP. Der fantes ingenting som kunne redde han.

Fra et show i USA,og han hadde blitt veldig stor:

Meg og eier klarte ikke å snakke mer i telefonen,vi gråt ustoppelig begge to.
Min trøst er at jeg fikk ta del i hans 5 første friske måneder,og det er mine minner.
Eiers trøst er at det gikk så raskt,heldigvis,fra han ble syk til det var på tide å ta farvel.
Men så altfor altfor tidlig.

Dette er mitt første tilfelle med FIP,og jeg vet at FIP kan slå ned hvorsomhelst og nårsomhelst. Jeg skylder ikke på noen,og blir heller ikke beskyldt,takk og lov for det.

Det er ikke så veldig mange som har visst om dette,for det ble altfor tungt for meg å dele.
Men X var blandt fikk vite om det,og den beste trøst hun gav meg da,var å fortelle igjen om sine egene erfaringer. Den største og sunneste i kullet led samme skjebne,den minste gikk fri.
For jeg ble så redd for hans minste kull søster som var en tander og veldig liten pjuskete katt,tenk om det ville skje henne det samme.
Men hun var jeg å besøkte i sist uke,og hun har vokst seg stor og er frisk som en fisk.
Design kan ingen av oss få tilbake,enda hvor gjerne vi ville det begge to.
Men jeg håper hans søster Fashion kan være med å gi tomrommet etter sin kjære bror et håp for Design sin eier når hun etterhvert forhåpentligvis skal gå i avl.
Da skal en niese eller nevø få ta sin snille Onkel sin plass i det samme gode hjemmet han hadde.
Men vi har ihvertfall ingen hast.

Hvil i fred min vakreste Design.Du var altfor god kanskje for å kunne leve,men jeg er sikker på du er en av de snilleste 4bente engler som våker over oss nå.

FIP er jo både og,og den verste sykdom man kan oppleve,fordi det i tillegg er så mange fordommer mot den. Men Design var min store stolthet og ny eiers store kjærlighet.Vi hadde sånn et stort håp til han begge to. Jeg gledet meg sånn til han selv ble klar til å få bebiser,men sånn ble det jo ikke. .

Så jeg vil ihvertfall gi en stor takk til dere få som visste det her på forumet som har trøstet og støttet meg i alt det vonde. Det er veldig sårt og vondt enda,og det vil det alltid være hver gang en ser bilder av han. Det verste med sykdommen er at dem slår ned uten forvarsler. Design var den siste jeg hadde tenkt på skulle rammes av noe slikt.Store sunne katten som  i mine øyne ikke burde blitt den med størst sannsylighet skulle rammes.

Så jeg håper der kan komme en ny spirende kjærlighet for den snille ny-mamman  til Design,som hun får ha i mange mange år fremover. For han var så heldig å bli født i et godt hjem,for siden flytte til et et like godt. Og jeg er så glad i henne,hun er blitt en nær og god venn.

Nå er jeg også blitt en av dem som har FIP med i statistikken,det som før var kun noe man leste om og kanskje visste om andre hadde opplevd. Det føles også veldig uvirkelig.Vel hadde han bodd der i ca 3 mnd,men i hjertet mitt hadde han nettopp flyttet.

Nå håper jeg det ikke blir for mange fordommer rettet mot meg og eier.Men jeg følte det var på tide å fortelle hva som hadde skjedd, istedet for å unnvike spørsmål om senere oppdateringer. For om han bare hadde fremdeles levd,så hadde jeg med glede sendt oppdateringer og bilder i fleng.